Alene og sammen - Råskinnet 2004

Av Ellen Engebretsen Oslofjord triatlon og www.frontrunner.no

Alene og sammen

Det var tidlig på morgenen. Den morgenfriske vårluften lå tung i rommet og jeg hadde nettopp revet av meg dynen og småtrippet over det kalde gulvet. Nå stod jeg foran speilet og tittet på meg selv med to halvtrøtte øyne. Det kommunefargede håret hadde en umiskjennelig Eli Hagen stil. Jeg smilte til meg selv, hevet armene i været og strammet bicepene som best jeg kunne. I dag skulle det skje.

Akkurat på denne dagen for ett år siden hadde jeg hutrende satt meg i bilen. Søsteren og de halvgærne og deilige tantebarna hadde forlangt at jeg kom på besøk. Det var første mai og det snødde vannrett. Artig vær med tanke på at det hadde vært helt grønt dagen før. I rundkjøringen på toppen av Sognsveien, fanget en stor gul plakat oppmerksomheten. Den hang og blafret på det lille treet som er plantet der. Treet var klistret igjen med snø langs hele den ene siden av stammen, og på plakaten stod det "Råskinnet" og noen hadde tegnet en stor sort pil som pekte inn veien mot Sognsvann. Jeg hadde lest i avisen at det skulle være et terrengløp på Sognsvann, og tenkte: "fytti katta, det blir et skikkelig råskinn løp". Interessen var vekket.

Jeg var i en herlig form etter mange lange og sikkert naturskjønne turer på tynne langrennsski innover marka. I april hadde jeg byttet ut skiene med joggeskoene, og løpt noen turer på våte stier i skogen. Mange fortsatt dekket av snø. Bena måtte bli vant til å løpe i rått terreng. Jeg hadde studert bildene fra siste Råskinnet nøye, og visste at det kom til å bli tøft. Et av bildene viste deltakere som halvveis svømte og halvveis vasset seg over nordenden av Sognsvann med vann til godt over magen. Ansiktene lente seg inn vinden og snøen. Jeg gledet meg som et lite barn. Etter denne godbiten hadde jeg flere konkurranser i sikte.

Ulikt året før, var det godt og varmt med en stor deilig sol på blå himmel. Ikke en sky. I startområdet på Idrettshøyskolen traff jeg flere kjente fra klubben. Vi hadde alle på oss klubbens singlet i oransje, svart og grå med Oslofjord Triatlon på ryggen. Praten gikk løst om hvor mye eller lite vi hadde trent og hvor lang tid vi trodde vi kom til å bruke. Nervøsiteten lå i luften. Vi tittet mistroisk over på en gardetropp som hadde dukket opp. En gjeng med unge gutter kledd i grønn feltuniform og marsjstøvler. En av gutta hadde en lang stang med en rød vimpel på. Det var bare noen minutter igjen, og sletta hadde fylt seg godt opp med mennesker. Jeg vinket til mine venner og trippet midt inn i klyngen med god avstand til gutta i front som ikke skyr noen ting for å komme først, og forhåpentligvis litt foran sinkerne som tror de er i bedre form enn det de virkelig er. Irriterende nok stiller de seg alltid lenger foran enn det de burde.

Starskuddet gjallet over sletta og feltet klumpet seg sammen som en seig grøt i kampen om å komme seg raskt av gårde. Noen hundre meter lenger ned så jeg hva som sinket feltet. Begeistrede tilskuere heiet på hordene i det vi veltet oss ned i Sognsvannsbekken. Jeg grep tak i nærmeste deltaker og sammen støttet vi hverandre trygt over. Takknemmelig for ikke å ha blitt mer våt enn opp til rumpa, klatret jeg raskt opp på den andre siden og begynte på den lange turen opp Vettakollen med sikkert 2 kilo vann i hver sko.

Løypa gikk rett til værs og enkelte steder var det hengt opp sikringstau som vi kunne holde i. Lungene heiv etter luft og pulsen nærmet seg 180. Jeg hadde ikke sjans til å løpe og sendte en takk til de høyere makter at det var umulig å passere noen. Endelig oppe var det fristende å roe ned for å få igjen pusten og titte på den herlige utsikten, men andre deltakere hang i rumpa på meg. Nå bar det over et gedigent myrområde og jeg lurte på om jeg hadde knyttet lissene godt nok. Deltakerne spratt som uelegante gaseller fra den ene antatte tørre tusten til den andre i håp om ikke å synke altfor langt nedi. Bak meg i det fjerne kunne jeg høre de grønnkledde synge og inspirere hverandre til samlet innsats. Jeg prøvde å se for meg hvordan de løp i samlet formasjon med vimpelen høyt hevet, og det ga meg ny styrke.

Endelig en sti å løpe på. Utrolig mange steiner, men nedover! Jeg kunne la bena fly fritt. Med ett kjenner jeg at høyre foten bretter seg under meg. Bildene om smerte og mange timers hinking til målområdet flasher raskt gjennom hodet. NEI! Venstre foten kommer raskt fram og støtter, og til min overraskelse løper jeg bare videre. Takk gode gud.

Jeg nistirrer på alt jeg tråkker på for at det ikke skal skje igjen. Sliten og med en litt slack høyreankel følger jeg løypa nedover mot Sognsvann. På ny hører jeg gardetroppen bak meg. "Stakkars jævler" tenker jeg.

Det store høydepunktet ligger rett foran meg. Jeg griper tak i støttetauet og vasser raskt ned i Sognsvann. Ikke langt til mål så her det vel bare å kose seg. Vannet kryper opp til brystkassen og jeg vurdere et øyeblikk om det er bedre å svømme, men vannet er gjørmete etter alle deltakerne og ikke så himla varmt at det gjør noe. Jeg tviholder på tauet og nærmer meg den andre siden, hvor jeg titter opp på en gammel dame som sitter og smiler. I samme øyeblikk snubler jeg i en stubbe under vann og holder på å gå helt under. Jeg løper opp på andre siden, smiler til kjerringa og sier: "Det var jaggu meg kaldt." Inne meg tenkte jeg: "Det der kunne du vel advart om!"

Med kald kropp er det tungt å komme i gang igjen. "Tar denne løypa aldri slutt". Vi blir ledet langt opp i skogen igjen, selv om Idrettshøyskolen bare er noen steinkast unna. ENDELIG!! Jeg nærmer meg, og jeg vurderer hvor langt unna jeg kan begynne å spurte. Med ett blir jeg veldig oppmerksom på at den minimalistiske klubbsingleten har dratt seg over bilringen som disser lett i takt med resten av kroppen. Forfengelig tar jeg tak i kanten og drar det jeg kan for å få den ned i buksa. Konsentrasjonen slipper og med ett kjenner jeg at høyre ankel krøller seg under meg samtidig som jeg hører to høye knekk. FAEN!

Jeg ligger på alle fire og kjenner at ankelen er skutt. Andre deltakere passerer meg lett på høyre side. Jeg titter bortover stien og ser at vi har omtrent 200 meter igjen til mål, men Sognsvannsbekken åler seg som dyp uoverkommelig kløft mellom meg og mål. Nesten 8 kilometer og nesten i mål og så skjer dette. Jeg setter vekt på foten for å kjenne hvor ille det er. Sakte hinker jeg meg nedover til bekken og uti. Det kalde vannet blir enda kaldere i sakte fart og steinene som heldigvis er synlige blir enda større. Sakte sakte kommer jeg meg over. En kar rekker fram hånden på andre siden og drar meg opp på kanten. Noen spør om jeg har skadet meg.

Jeg har to valg, men ikke faen om jeg skal gi meg så nære mål. Ulidelig sakte, med hengende hode og grimaser av smerte går jeg bortover. Jeg kjenner at ankelen hovner opp og blir helt stiv. Jeg vurderer å gi meg, men går målbevisst videre. Jeg SKAL i mål. Ti minutter senere krysser jeg målstreken. Noen henger en medalje rundt halsen min. Jeg tenker: "Faen så gæern, men jeg klarte det" og smiler til meg selv.