Bodø Marathon

Det ble et ensomt løp....igjen. Også i år stilte 14 håpefulle løpere til start, i det som sannsynligvis er norges minste maraton, men dog like langt 42,1 km.

Jeg var eneste representant fra Oslofjord Triatlonklubb, og håpet jeg ville representere klubben på en verdig måte (dvs aldri bryte). I fjor løp jeg på 3:22 og i år var målet å løpe bedre, og dersom jeg fikk full klaff snike meg ned mot/under 3 timer. Det siste viste seg etterhvert urealistisk. Oktobermaraton i Bodø innebærer naturlig nok noen værutfordringer.

I år var det imidlertid oppholdsvær, men den alltid tilstedeværende Bodø-vinden medførte motvind halve veien (og medvind hjem). Dessuten viste gradestokken rundt 2-3 grader, det ble derfor en kald opplevelse (igjen). Jeg hang meg på den beste løperen fra start, noe som viste seg å være bortimot total katastrofe. Måtte slippe ham etter ca 6 km, og hadde holdt altfor høy puls i starten, og over den kraftige bakken ("bratten" som den treffende heter). Snittpuls første 6 km var rundt 182 bpm - hm... ikke bra. Deretter hadde jeg bra tempo frem til halveis, der jeg klokket 1:28, i rute altså.

MEN så kom krampene. Det viste seg at åpningen ble altfor hard, har jeg ikke lært at jeg ikke skal ligge over terskel i så lange løp. De siste 12 km ble derfor helt jæv..... Bein så stive som stokker fungerer dårlig, kramper i hamstrings i hver nedoverbakke, med dertil stopp og uttøyning. Aldri bryte, aldri bryte....og jeg stavret meg i mål på 3:16:30. En veldig god tid, og bedre enn i fjor, men langt unna drømmen. Glad var jeg ihvertfall, og nr.3 totalt er greitt nok. NÅ er en altfor lang sesong definitivt over, hvile og så rolig vintertrening fremover. Ser frem til neste år.