Gratulerer Marit

Syv nordmenn startet og fullførte IM Hawaii på en tøff dag og til gode tider

Frank - 09:46:16 - 39 of 237
Erik - 10:08:23 - 41 of 230
Kristin - 10:25:26 - 3 of 68
Alfred - 10:26:29 - 35 of 164
Tom - 10:36:42 - 144 of 237
Solveig - 11:22:54 - 6 of 59
Gratulerer til alle dere!

Men mest av alt en kjempegratulasjon og kjake til

Marit - 13:04:21 - 16 of 22

Svøm 1:13:09 Sykkel 6:39:31 Løp 4:59:51 Total: 13:04:21

Vi er utrolig stolte av deg.

Se der va det tilbake til kald, klar, norsk høstluft. Litt deileg å komme heim att etter over 25 timars reise. Eg har fått merke jet-lag, og har ei heilt søvnlaus natt bak meg. Men det har si positive side; eg fekk endeleg tid til å kikke på forumet og sjå høtt som he skjedd mens ein he vøre borte. Skikkleg koseleg er det, med alt engasjement og moralsk støtte som kjem herfrå! Etter å ha lest Goldies rr føler eg at eg er på veg for å hoppe etter Wirkola. Han beskriv stemninga, løypa og følelsen veldig godt! Eg sei meg enig i det meste. Men så he eg og gjort egne erfaringar som nokon kanskje kan ha interesse av å lese om.

- Og min dag var (sjølvsagt) på mange måtar veldig annerledes.. Etter ankomst budde me første natt på King Kamehameha, heilt i sentrum av sirkuset. Det første som møtte oss i soloppgangen i Kona var verdens best trente ironmen i full sving med svømming, løping eller sykling. Det var bare å henge seg på, men passe på ikkje å bli for ivrig. Fekk nesten følelse av å vere på ein gedigen felles treningssamling i dagane før konkurransen. Hadde nokon rolege sykkeløkter og fine svømmeøkter, og syns eg fekk aklimatisert meg ganske greit på dei 5 dagane eg hadde. Før konkurransedagen tenkte eg aller mest på svømminga. Vannkampen i Nice var fortsatt vel friskt i minne, og eg ville helst unngå å havne i samme trengsel.

Derfor var strategien min før start å vere litt defensiv, finne min egen rytme og få ein god første del. Eg har god til før start, og med alt under kontroll kan eg gå ned på stranda og ta inn stemninga. Trommer og publikum lager skikkleg trøkk, og tilogmed antinasjonalistiske meg får klump i halsen når den amerikanske nasjonalsangen blir framført. Speakeren skyssar kån ut i vatnet, men mange blir ståande igjen på stranda. Kanskje dei vil nyte stemninga litt lenger? Eg svømmer roleg ut og legg meg heilt til venstre, der det er passe med folk etter min smak.

- Og når starten går kan eg i fred og ro kjøre i gong og finne min rytme. Kjører heile svømminga i ytterkant, med kajakk på venstre side og folkemengda på høgre. Har tidvis bein å henge på, og må bærre bremse opp for å tømme brillene eit par-tre gonger. Mulig eg tapar litt på å lage runden større enn nødvendig, men eg får ein god opplevelse, og er blid og fornøgd med tida når eg kjem opp av vatnet. Gjennom skiftesona passe raskt, og ut på sykkelen. Runden i Kona går av seg sjølv med masse publikum og liv. Så ber det ut på dei endelause slettane mot Hawi. Kjenner meget godt at låra ikkje er heilt klar over at dei skal kjøre ein Ironman i dag.

Eg velger å oversjå det, finn den farta eg kan holde. Eg har lova meg sjølv at eg skal ha ein bra dag! Syklar og syklar og syklar. Møter motvinden, legg meg endå litt lågare og tråkkar på for å trosse den. Møter kastevindane, og må opp i bukken for å klare å holde igjen sykkelen og meg fra å velte. Endeleg når eg Hawi og kan vende nøsi mot Kona. Får litt etterlengta og nødvendig medvind dei første km ned fra vendepunktet. Eg har kanskje fått opp farta ein smule? Havnar iallfall i eit vakuum, ingen rett bak meg, ingen rett foran. Slik fortsett det i noko som virkar som ein evighet. Drikkestasjonane med jevne mellomrom er gode avbrekk for den verkande nakken. Opp på styret, gatorade og vann- påfyll, ei flaske på brennande føtter og over hovudet. Presse ned det som går av halve barar. Syklinga tar uvanleg mykje krefter av meg, og eg er så sliten som eg sjelden har vore når eg endeleg kan trille ned til Kona sentrum, gå av sykkelen og rette på ryggen. Denne gongen er eg som ei skilpadde i skifteteltet.

Maraton ja, hehe. På min 6 ironman, og etter den desidert hardaste sykkelopplevelsen, oppleves igjen dei første løpeskritta overraskande lette og gode. Men til forskjell fra tidlegare kjem den tunge følelsen raskt i dag. Publikum og flinke folk på drikkestasjon er til god hjelp, og eg får i meg gel, gatorade og vatn. Med is i caps og bh fortsett eg litt bedre til mote. Så går det jevnt og trutt til neste stasjon, og til neste. Brått huskar kroppen på at gel er noko skvip, og eg får det ikkje ned. Ikkje sjans. Brekk meg, og har vondt i magen. Så får eg vel stå over gel ei stund, det har eg jo gjort før. Magen protesterar veldig no, eg må krype til korset og gå i nokon strekk. Det strider mot mine forventningar til meg sjølv, og eg kjempar ein hard kamp der for å få med meg kroppen igjen. Må tilogmed kjefte litt på meg sjølv. Marit, du kjøpte jo salttablettar for å ha nytte av dei undervegs, ikkje for å la dei ligge i bentoboksen..

Etter å ha fått gelen litt på avstand og smakt på salt god suppe kjem eg i gong igjen i eit treigt men jevnt tempo. Alii drive er unnagjort, gjennom Kona løftas eg litt opp av Kristian og publikum. Ut mot energy lab, det humpar og går. Slepp ikkje unna toalett- besøk, men dei hjelper. Det mørknar, og eg så er eg ved vendepunktet igjen. Sårføtt og med verk i nesten heile kroppen vender eg nøsi sørover mot Kona igjen, heldigvis for siste gong i dag. Spring i måneskinn, og møter lightsticks med ironmen som har mykje lengre igjen enn meg. Får jammen opp farten litt eg. Ikkje mykje, men litt.

Kneet er vondt, men det er bedre å løpe med det enn å gå. Så blir lysa fra sentrum sterkare og sterkare. Ned bakken mot alii drive og inn på flatene mot mål går beina nesten av seg sjølv. Eg er eit einaste stort smil, og klumpen i halsen fra før start er tilbake. Publikum får high five for at dei er så fantastisk flinke te å oppmuntre. Rørt som bare det kryssar eg målstreken, uten å snuble. You are Ironman!

Eg er så glad for at eg reiste til Hawaii! Ein slik tur gir motivasjon i tonnevis, og eg oplever ekte stolthet og glede over å kunne kalle meg triatlet og vere del av ein så fantastisk fin sport! Og for ikkje å virke sjølvsentrert så skal det vere sagt at eg kjem heim med masse iver etter at fleire skal oppleve alt det fine med triatlon. Så det he eg lyst å jobbe for!

Å vere på Hawaii føltes litt uverkeleg. Veldig amerikansk, med patriotisme, kjedebutikkane, fast-food, og dei vannvittig overvektige folka. Amerikanerane me møtte skiller seg fra normenn ved å vere utadvendte og prate med fremmede uten nokon som helst vanskeleghetar. - Litt uvant, men veldig veldig kosleg! Fekk litt sans for hangloose- livsstilen som mange innfødte utøvde. - Ta det med ro, lev livet. Du kan alltids utsette det til i morgo, det ordnar seg uansett..