Jentene forsvarte Oslofjord sine farger i Tjörn

Tevlingskvad fra to glade halv IM debutanter

Her følger Linda og Hanne Gros inntrykk av selve konkurransen:

Svømmeetappen

HG:

Jeg stilte meg egentlig opp litt langt bak i feltet, kom på at jeg ikke lenger er en like dårlig svømmer som jeg var og bukserte framover til ca. midt i feltet. Det var kanskje ikke så lurt, det var en tøff svømmestart, masse slossing og sparking i ansiktet og trikset med de to svømmehettene viste seg nok en gang å være en vinner. Etter hvert falt feltet til litt mer ro og vi prøvde å svømme mer enn å sloss. Jeg prøvde å svømme litt mindre frenetisk enn på Oslo Tri og fokuserte på bredt isett og å dra på med venstrearmen, som hittil i år mest har vært til pynt. Svømmetrener-Kristins ord runget i hodet, BREDT ISETT, HØYE ALBUER!! Den lille, svært grunne og utrolig salte bukta gir vanvittig oppdrift og farta er høy. Etter to runder viste klokka under 37 minutter, inne T1 etter 37.21.



Linda:

Man skulle tro det ville komme et snev av nervøsitet etter hvert som det nærmet seg start, men jeg tror ikke helt jeg klarte å ta inn over meg hva jeg skulle gjennomføre. Jeg hadde jo på ingen måte noen gang tidligere gjennomført disse distansene etter hverandre. Begynte å få ganske dårlig tid til å temperere meg i sjøen før start, og ble litt bekymret siden det var annonsert at vi måtte være ute av vannet lenge før jeg i det hele tatt hadde kommet meg til stranden. Heldigvis fikk vi i mosjonsklassen (som startet noen minutter etter senior og master) lov til å ligge og kjøle oss ned litt bortenfor startområdet mens de to andre startene gikk. Ut på svømmingen gikk det ganske fint, lå passe bak og uten for mye trengsel, og jeg kom raskt i gang med å crawle. Trodde jeg så Hanne Gro og Helene forsvinne raskt av gårde, men ved runding av andre bøye oppdaget jeg at Helene lå bak og kilte meg under tærne. Vi rundet på stranden sammen og hun holdt føttene mine til vi kom inn på grunna. T1 gikk relativt greit, da jeg dro av gårde med sykkelen satt Helene fremdeles på plassen sin, og ønsket meg lykke til på veien.

Veldig fornøyd med svømmingen. Svømte på 40 minutter, og var ferdigskiftet etter 45, 15 miutter foran skjema.

Sykkeletappen



HG:

Jeg har jo hele sesongen håpet på at jeg ville få noe igjen for all vintersyklinga mi opp alle bakkene i -20 og snøføyke og ENDELIG kom dagen! På grunn av en hamstringskade har jeg ikke kunnet bruke sykkelsko i det hele tatt siden mai og også i dag stilte jeg i Asicsene mine. Vi hadde montert på tempobøyler på racerne nøyaktig en uke før og hatt tre korte turer i Maridalen. Jeg var derfor usikker på hva som kom til å skje med muskulaturen etter noen mil i bøyla, men det hele viste seg å være perfekt. Syklingen var bare gøy, alt virket 100 %, jeg hadde medvind hele veien, sykkelen var en drøm, låra kjentes knallsterke og ernæringsplanen min (spise 4 barer på syklinga, drikke 3 flasker sportsdrikke) fungerte som om jeg aldri hadde drevet med annet, aldri sulten, aldri tom, aldri problemer med magen og alt i alt endte jeg med en snittfart på ca. 29,2 km/t, myyye raskere enn jeg noensinne hadde drømt om. Underveis hadde jeg også blitt heid på av opptil flere nordmenn som kjørte forbi, kjempehyggelig! Jeg hadde også fått en fornemmelse av at jeg hadde kjørt fra Helene og Linda med i alle fall 8 minutter. Inne i T2 etter 3.03 på sykkel.



Linda:

Ut på syklingen gikk det fint. Mye god medvind og bra fart. Etter ca 10km merket jeg at jeg mistet noe, og det var barene mine som hadde hoppet ut av lommen på tritoppen. Vurderte et sekund å la dem ligge, men fant ut mat måtte jeg ha. Vel tilbake på sykkelen gikk det fremdeles fort. Ved 15km var det langesone for drikke, og og etter ca 25km valgte Garmin å gi meg pulsen min. Den var fin og kontrollert. Litt mer motvind mot slutten av runden, og det var da jeg var glad for at jeg hadde montert tempobøyle på landeveisykkelen. Noen vil sikkert mene det var noe dristig å montere det først en uke før konkurranse, men for min del er det å være ute i ganske god tid. I skiftesonen like før start er det jeg vil kalle dristig (og kvelden før konkurranse er normalen). På vei inn mot veksling så jeg at Hanne Gro kom i mot og dermed lå ca fem minutter foran i løypen. Første runde gikk på 1:05.

Ut på andre runde hadde jeg forventet at jeg kanskje skulle gå litt lei. Det er litt i ingenmannsland, og siden jeg hadde beregnet at jeg ville bruke godt over 3,5 timer på syklingen tenkte jeg at jeg på ett eller annet tidspunkt ville føle at etappen ble lang. Men det ble den ikke. Spiste mest de første kilometrene av runden, siden det var medvind og ingen problemer med å holde godt over 30km/t selv når man satt ganske oppreist. Helene fløy forbi på en flate og ropte "Vi sees i bakkene, om ikke før", og ganske riktig, i bakken før langing så jeg henne foran meg igjen, og litt etterpå syklet jeg forbi. Det er forresten noe helt eget å ligge på landeveien i det en selv føler er et godt driv, og høre lyden av platehjul nærme seg, før det blåser en proff forbi. Noen av dem heiet til og med underveis, og det er alltid stas.

Andre runde gikk unna på 1:03. På tredjerunden merket jeg etter hvert litt smerter i skuldre og korsrygg, sannsynligvis et resultat av for lite trening i tempostilling. Men det ble aldri veldig plagsomt, og det var uansett ikke det som opptok meg der jeg nærmet meg slutten på etappen, siden jeg innså at det snart ventet meg en halvmaraton på asfalt. Tredje runde gikk også unna på 1:03, med kontrollert puls og friske bein.

Totalt 3:11 på syklingen, minst 19 minutter foran skjema, uten å slite.

Løpeetappen



HG:

Jeg hadde gruet meg til løpeetappen, først og fremst fordi jeg i år bare har én tur på 14 km, to på 10 og en håndfull småturer i beina, og ingen av disse har vært på asfalt. Hamstringskaden har hindret nesten all løping i 4 måneder og jeg var i grunn slett ikke sikker på om jeg kom til å kunne løpe hele veien. Det må likevel innrømmes at jeg uansett aldri har vært noen stor løper. Jeg har vel aldri noensinne i mitt liv løpt noe som kan kalles fort, selv ikke på sekstimeter´n. Jeg har dessuten kun gjennomført en halvmaraton før. Man skulle likevel tro at jeg gledet meg så mye at jeg ikke kunne vente siden jeg var raskest i min klasse i T2, det ER altså noe å hente på å sykle med joggesko. Planen var en gel på hver runde, gå i den lille bratte bakken for å unngå å slå opp skaden og bare la det stå til ellers og tenke minst mulig. Det er på løpeetappen Tjörn Tri virkelig viser seg fra sin beste side. Det er mulig at det ikke betyr så mye for dem som fullfører på knappe fire timer, men for oss som trenger nesten en hel arbeidsdag betyr det uendelig mye at funksjonærer og publikum stadig forteller deg hvor sterk du ser ut, hvor bra det går og hvor lite det egentlig er igjen, selv om de juger så det renner av dem. De første 12-13 km gikk ganske lett, men så begynte beina mine å bli så stive at jeg bestemte meg for å kutte all kontakt og kun forholde meg til publikum som fortalte meg at jeg så � �totalt uberörd� � ut. Damene som ga meg siste vekslingsbåndet var i total ekstase over at akkurat JEG skulle ut på siste runde og jeg tillot meg å bli en smule ekstatisk selv også og gjenoppta kontakten med beina for å fortelle dem at på den siste runden på en halv ironman kunne de jo søren meg være litt greie og sette opp farta så det i alle fall på avstand kunne se ut som det gikk litt framover. Jeg takket alle funksjonærene underveis og et lite bukk for den store gjengen på drikkestasjonen utløste enda flere jubelscener. To km før mål ble jeg så rørt over at jeg var nettopp der, på Tjörn denne nydelig dagen, to km fra mål på en halv ironman, fortsatt løpende, at jeg overhode ikke så Trine fra Arendal som nærmet seg med stormskritt bakfra. Jeg gliseløp, som ikke må forveksles med griseløping, på det lange, lange oppløpet og løp (!) i mål til tordnende jubel på 6.03.19, 39 sekunder før Trine. Jubaluba, for en dag!





Linda:

T2 gikk tåelig raskt unna. Jeg følte meg bra i beina ut på løpingen. Overraskende bra, faktisk, men motstod fristelsen til å løpe så mye fortere enn jeg hadde planlagt. Løpetreningen i år har vært under enhver kritikk, og jeg så for meg at det kunne bli fire lange runder før målgang. Jeg var allikevel ganske positivt innstilt, siden svømmingen og syklingen hadde gått så bra at jeg uansett ville klare tidsfristen i mål så lenge jeg klarte å komme meg rundt. Tømte et glass vann over hodet allerede fra start, og drakk litt. Løperunden begynner med en liten bakke, som gikk greit å jogge opp. Det var flere andre som gikk og drakk og spiste, og jeg hadde på forhånd bestemt meg for at jeg skulle tillate meg å gå akkurat den ene litt bratte bakken. Hele første runde gikk kjempefint, hadde antydninger til hold, men klarte fint å kontrollere det. Ut på andre runden gikk det derimot verre. Fikk mer og mer vondt, og etter ca 7km måtte jeg gå litt. Den åttende kilometeren ble en vondt kilometer, jeg gikk et stykke, fikk pulsen ned og fikk i meg litt gel. En mann løp forbi og ropte "Kom igjen", og da kom jeg i gang med løpingen igjen. Kom til drikkestasjon og tømte et glass vann over hodet og drakk et beger cola. Etter at jeg da la ut på neste strekk oppdaget jeg at kombinasjonen av dette utskjelte næringsmiddelet gel og cola var gull. Plutselig var beina pigge og magen føltes bra. Ved 9km tenkte jeg at Helene snart burde ta meg igjen, siden hun løper mye raskere enn meg, og et lite øyeblikk fikk jeg forhåpninger om at jeg kunne klare å holde henne bak meg hele veien. Omtrent halvannet minutt etter at jeg tenkte den tanken kom hun opp ved siden av meg, spurte hvordan det gikk og forsvant urovekkende raskt foran meg. Ved runding til runde tre ropte funksjonæren � �vi sees snart igjen� � med en sånn entusiasme at jeg var på nippet til å gi henne en klem. Runde tre gikk på et vis på samme måte. Gel og cola i magen og vann over hodet holdt meg i gang til neste stasjon. Funksjonærer som ropte at jeg så sterk ut. Ved runding siste gang (� �Bare en rask 5km igjen� � ropte den samme funksjonæren oppmuntrende) oppdaget jeg at jeg kunne klare en totaltid på under 6:30, og økte farten noe. Klarte å ta en dame halvannen kilometer før mål, og dro på det jeg hadde for å holde henne bak meg, og klarte med det å karre meg opp på en 9. plass i min klasse. Totaltid på 6:27:02, og strålende fornøyd med egen innsats. En fantastisk dag og en fantastisk konkurranse.