Om å sykle i illeluktende sjokoladesaus

For denne turen var virkelig en prøvelse.

Jeg har ikke syklet Birken før, og det er mitt andre ritt på offroader etter at jeg var med på Grenserittet tidligere i år. Der følte jeg at jeg fikk det til ganske decent. En av grunnene til at jeg var med der var seeding til Birken, og jeg havnet i pulje 30.

 

Alle værinnstanser meldte det samme uka før: pissregn. Jeg gjorde mine forbredelser og kjøpte meg en flott, overpriset softshell-jakke som var vannavstøtende. Dårlig valg skulle det vise seg.

Jeg gruet med fryktelig i dagene før, skrantende form i form av forkjølelse og skrekkhistorier om gjørmebad, Rosinbakken og diaré gjorde meg tvilende til hele greia. Jeg skulle opprinnelig sykle med min storebror, men etter at han viste seg som en sterkere rytter på Grenserittet og syklet seg inn til pulje 13 via Drammensrittet var jeg dømt til å sykle i ensom majestet. Og det var akkurat det jeg kom til å gjøre.

 

OK: forbredelser og løp:

Vi kjørte opp på fredag ettermiddag da vi skulle bo hos noen i svigerfamilien til broren min som har hus 300 meter fra målområdet på Lillehammer. Fullt kaos med mennesker, glade fredagsbirken-gjennomførte mennesker og oppholdsvær satte en fin ramme når vi kom opp, og vi rakk både bli lurt av selgere i salgsbodene samt sykle oss en rolig timestur.

Klokka sto på 03:45 lørdag morgen ettersom broren min skulle sykle allerede kl. 08. Det var litt spesielt å våkne i stummende mørke til pissregn i en fremmed seng... Busser var bestilt og vi kom oss den nesten 2 timer lange bussturen til Rena. Der hadde jeg god tid ettersom jeg ikke startet før 09:25, men jeg rakk alikevel å få alt for dårlig tid til alt. Spørsmål om hvordan blir høfflig avvist. Jeg fikk akkurat levert sekken som skulle busses tilbake til Lillehammer og 15 minutters rask oppvarming før jeg måtte sykle til startområdet. Ti minutter før starten gikk var jeg på plass, relativt langt foran i feltet som ventet. Camelpack´en min fant da ut at den skulle gi meg hjerteinfarkt ved å ikke gi fra seg en dråpe, og når jeg endelig fant ut - via en hyggelig mann ved siden av meg - at jeg måtte vri på munnstykket for å få noe ut hadde alle i feltet gått foran meg. Flott start.

 

Jeg hadde hørt at man måtte ta det veldig rolig de første 1,5 milene opp til Skramstadsetra, da det var mange som åpnet over evne her og fikk det tungt på slutten. Regnet lavet ned, uavbrutt under hele løpet, og jeg prøvde holde meg i skinnet og sykle rolig. Problemet var at jeg lå sist. Alle med dårlige bein, røykelunger eller overvekt ble rimelig raskt tatt igjen. Dog hovedgruppa lå et stykke foran, og jeg tenkte jeg måtte ta de igjen for å få litt drahjelp. Men hver gang jeg kom opp til neste gruppe sprakk de opp, så jeg måtte bare sykle forbi og fortsette fremover. Det ble en ensom tur uten noe hjelp. Nedoverbakkene fra toppen og til bånn var helt greie, jeg tok ting med ro og mak. Så kom vi til gjørmehelvete, og det ble køgåing gjennom 30 cm med sørpe. Dette var siste gang jeg hadde følelsen i føttene. Så skal jeg ærlig innrømme at jeg ikke husker stort mer, annet enn at det ble en lang og ensom tur der jeg ikke fant noen grupper jeg kunne henge på, samtidig som lår og hender og underarmer sakte men sikkert valgte å koble seg fra sentralnervesystemet. Det var fryktelig tøft, ikke fysisk men psykisk. Det var mellom 4 og 6 grader der oppe på fjellet, og når man er gjennomvåt og generelt en frysepinn ga det utslag i noen rimelig spesielle kroppslige reaksjoner. Jeg prøvde spise og drikke så ofte jeg husket på det, men jeg husket ikke så ofte. 

 

Jeg kjente at jeg ikke presset meg fysisk det jeg har kapasitet til, men kulden gjorde meg helt lammet. Det ingen hadde fortalt meg var at det tyngste partiet var fra Rosinbakken og opp til Storåsen, der det går stort sett nedover til mål. Jeg hadde for lengst skjønt at planen om å ta dette j**** merket hadde forsvunnet nedi gjørma et par mil tilbake, så jeg syklet vel egentlig bare videre i transe. Bremsene ga seg etter ca. 4 mil, da kunne jeg ikke låse noen av hjulene lenger. Front-demperen fikk jeg ikke stivet av etter gjørmebadet. Dette, samt det at jeg på grunn av at jeg ikke klarte gire lenger med vestre hånd som ved dette tidspunktet skrek etter amputering gjorde at jeg tok det veldig pent og pyntlig i de nedoverpartiene der man kan hente litt tid. Huskelapp her til senere: bakketrening, bakketrening, bakketrening. Og da mener jeg oppover. Jeg skal slite ut asfalten opp Nesoddbakkene...

 

Til tross for regn og faenskap var det masse folk rundt i løypa som heiet og ropte - stående applaus for engasjementet! Tre steder underveis var det levende musikk (hvem spiller gammeldans for å gi folk energi????? Gi meg litt Ramstein, liksom....) Mat- og drikkestasjoner fungerte flott. Det var veldig stille blant syklistene, ingen snakket med hverandre. Alle var vel opptatt av å holde beina i gang og kulden ute. Flere og flere ble passert underveis, og det var ikke fordi jeg syklet fort, men fordi de syklet sakte. Det var visst hele 1.100 som brøt, noe som er et veldig høyt tall. Det var etter hvert mange som sto langs veien og blåste i hendene, og alle mat- og servicestasjoner var fullpakka.  I etterkant hørte jeg det ble et logostikk-problem å få alle ut fra fjellet...

 

De siste fire milene av løypa var jeg så stivfrossen at jeg ikke klarte stå og tråkke, noe mine fra før av svake bein ikke er spesielt fornøyd med - jeg trenger få reist meg opp og få strukket litt på musklaturen. Jeg tapte mest på slutten av løpet i forhold til merketiden, jeg klarte rett og slett ikke presse kroppen min mer enn jeg gjorde. Tallene sier vel sitt: med en makspuls på 205 hadde jeg gjennomsnittspuls på 163. Jeg lå på 170-180 under opphentingen de første milene, noe som har trukket de tallene opp. De siste 4 milene lå jeg mellom 130-160 i puls, noe som sier sitt om at det var kulden som satte tempoet, ikke muskler og utholdenhet. For å sammenlikne løp jeg halvmaraton i fjor med gjennomsnittspuls på 183. Men været var jo likt for alle.

For dere som er veldig interessert:

 

Jeg kom i mål på 04:16, og bommet da på merkekravet med 22 lange minutter. Broren min syklet forøvrig på 03:51, all honør til han for det. Målet mitt var et sted mellom 03:30 og 04:00 (stort sprang ettersom løypa var ukjent og mye kunne gå galt på veien). Jeg hadde dog ingen uhell: ingen punkteringer og ingen fall. I mål var jeg nr. 460 av 1383 i klasse Menn 30-35, nr. 89 av 201 i pulje 30 og nr. 4.814 av 13.393 startende (hvordan de får til regnestykket 14.000 i mål + 1.100 som brøt = 16.000 skal ikke jeg ha på min kappe).

 

Ved målgang klarte jeg ikke snakke fordi leppene var så numne. En varm dusj etterpå hjalp godt, og blåfargen ble borte etter 2 timer.

Rart, jeg hadde med både ekstra ullgenser, bøff og tørre hansker i sekken. Stoppet jeg? Neida. Hjernen er en merkelig organisme som gjør noen uforutsette beslutninger når den blir presset i uvante situasjoner. Hadde jeg ikke vært førstereis og rookie ville jeg nok klart å gjøre bedre valg under hele løpet. Erfaringer er det mange av i etterkant. Og alt jeg nå har sytet og klagd over er kun min egen feil: jeg kledde meg galt, skulle tatt på meg nødklær og spist bedre. Samt at jeg ikke er en stor syklist. Så kun selvkritikk her, kan ikke engang klage på ankelen når det gjelder sykling lenger.

 

Og for et logostikk-eventyr. Arrangøren fortjener all cred de kan få, mektig imponerende å få til alt så strømlinjeformet med 16.000 deltakere i løypa samtidig....

 

Så det var Birken alle snakker om. Vel, ikke dere - ettersom det var bare 2 av O3 med på rittet. Men alle de andre, da. Oppsummering? Kanskje litt skuffet? Ser at jeg liker fremdeles bedre tanken på å suse avgårde på tempoen. Med den fønvinden. Spør meg 3 dager etter at jeg har gjennomført en full IM så kan det hende jeg hadde gjort alt for å rulle med rundt i gjørma med bedriftsledere igjen. Men det får bli da.

 

Henning